Abstract

I rettspraksis er det eksempler på at individualpreventive hensyn har begrunnet til dels betydelig straffereduksjon for lovbrytere i en ekstraordinært vanskelig livssituasjon. Artikkelen drøfter hvorvidt slik straffnedsettelse utfordrer skyldprinsippet og prinsippet om likhet for loven. I artikkelen utvikles et argument for at alvorlig sosial deprivasjon hos lovbryteren kan påvirke vår forståelse av lovbruddet, slik at lovbruddet kan fremstå mindre krenkende enn det ville gjort i et normaltilfelle. Dermed kan mindre enn normal mengde straff være riktig for å uttrykke en passende reaksjon på lovbruddet. Hvis så er tilfellet, vil ikke skyldprinsippet og likhetsprinsippet utfordres, fordi det vil dreie seg om et relevant ulikt lovbrudd.